Siden 2003 – for en tryggere spillopplevelse
https://unsplash.com/photos/a-view-of-a-city-from-a-hill-G58T5XKHO14
Norge og Estland regulerer begge pengespill stramt. De to landene har likevel nesten ingen mekanismer til felles for å gjøre det. Der Estland har bygget et system som slipper private selskaper inn og holder dem ansvarlige gjennom tillatelsen de har fått, har Norge bygget et system som ikke slipper dem inn i det hele tatt.
Forskjellen er ikke gradsforskjell. Den avgjør hvilke virkemidler myndighetene faktisk har når noe skal strammes inn.
Enerett er ikke streng lisens
Norsk Tipping og Norsk Rikstoto har enerett på å tilby pengespill i Norge. Det finnes ingen søknadsprosess et privat selskap kan gå gjennom for å komme inn i markedet, uansett hvor godt regulert selskapet måtte være i andre jurisdiksjoner. Enerettsmodellen er derfor ikke en strengere utgave av lisensmodellen. Den er en annen konstruksjon, med et annet sett med håndtak.
Kanalisering skjer ikke ved at staten konkurrerer om spillerne på vilkår og tilbud, men ved å gjøre alternativene tyngre å nå. Bankene, nettleverandørene og reklameflatene blir de praktiske verktøyene, siden selskapene selv er utenfor rekkevidde. Spørsmålet om hva som er lov for norske spillere er dermed et annet spørsmål enn hva som er lov for selskapene, og de to blir jevnlig blandet sammen i offentlig debatt.
Estland gikk en annen vei
Estland valgte lisensveien. Private operatører søker, får tildelt tillatelse og driver under tilsyn fra skattemyndigheten. Systemet produserer to offentlige lister som følge av sin egen logikk: hvem som har lov til å operere i landet, og hvem som ikke har det.
En sidevirkning er at hele sammenligningsmarkedet fungerer i full offentlighet. Estiskspråklige oversiktssider som Kasiinoguru opererer åpent fordi operatørene de omtaler er lovlige der. Norge har ingen tilsvarende kategori, av den enkle grunn at det ikke finnes private operatører som kan være lovlige å sammenligne.
Det gir også estiske myndigheter et pressmiddel Norge mangler. En operatør som bryter vilkårene risikerer tillatelsen sin, og tillatelsen er verdt noe fordi den gir tilgang til et marked. Norske myndigheter forhandler ikke med selskaper som ikke har noe å miste.
Tallene som faktisk finnes
Utviklingen i Norge de siste årene har gått i én retning. Befolkningsundersøkelsen som SPILLFORSK ved Universitetet i Bergen gjennomfører for Lotteritilsynet viser at undt 23 000 nordmenn regnes som problemspillere, omtrent en halvering fra forrige kartlegging, mens rundt 93 000 befinner seg i risikosonen. Samme undersøkelse finner at reklameeksponeringen har gått ned i alle kanaler, mest for de ulovlige aktørene.
Nedgangen forteller likevel ikke hvilken modell som virker. Den forteller at et sett med tiltak virket i en gitt periode, i et land som allerede hadde enerett. Sverige og Danmark har hatt nedganger og oppganger under helt andre ordninger.
Hva problemspilling koster samfunnet
Kostnadssiden lar seg tallfeste grovt. SPILLFORSK har beregnet den samfunnsøkonomiske kostnaden av problemspilling i Norge til omtrent 5,14 milliarder kroner for ett år, som tilsvarer i underkant av 93 500 kroner per problemspiller. Rapporten holder tallet opp mot et svensk estimat på 14,4 milliarder svenske kroner.
Sverige er interessant i sammenligningen nettopp fordi landet gikk fra en monopolnær ordning til lisens. Tallene tåler samtidig lite vekt. Befolkningene er ulike i størrelse, og anslag av denne typen er følsomme for hvilke kostnader som telles med og hvilke som holdes utenfor.
Det som skiller de to modellene handler til slutt mindre om strenghet enn om posisjon. Estland kan stille krav fordi kravene henger sammen med noe operatøren vil beholde. Norge kan ikke stille krav til selskaper som aldri har bedt om noe, og må arbeide gjennom tredjeparter som banker og nettleverandører for å nå dem. Den ene modellen forhandler med markedet. Den andre stenger det ute og lever med det som lekker gjennom.